Sunday 29. May 2011

Stenging av kommentarfeltet

Hei, vakre mennesker! Jeg har sett meg nødt til å stenge kommentarfeltet her. Det har kommet så mye spam de siste månedenene, og jeg har ikke tid til å gå inn og fjerne alt manuelt lenger. Men: Det er fremdeles mulig å legge inn pingbacks. Så jeg håper at dere som fortsatt leser og bruker innleggene her i diskusjoner kan lenge til bloggen. På forhånd tusen takk!

Comments Off

Kategorier: Kunngjøring

Wednesday 9. February 2011

Ny blogg!

Hei, du som fortsatt kikker innom!

Her er adressen til den nye bloggen! Vi sees på idajackson.no!

Tuesday 25. January 2011

Siste innlegg

Kjære bloggen. Kjære blogglesere.

Det er en måned siden jeg skrev noe her sist, og jeg tror dette blir siste innlegg her.

Det er en dissonans mellom bloggen og meg. Den har vært der i hele 2010, og den har blitt tydeligere og tydeligere gjennom høsten og vinteren. Det er vanskeligere å skrive her enn det var før, det er som om språket mitt har grodd ut av formatet Virrvarr.net og mistrives her.

Da jeg begynte å skrive denne bloggen, var jeg 19 år, landsstyremedlem i Rød Ungdom og dypt religiøs. Jeg hadde ingen skribenterfaring og hadde aldri hatt en jobb, utenom å stå i kassa på Baby Swim på Hovseter.

Ofte spør folk meg “hva jeg blogger om”. Jeg tror at bloggen mest av alt har handlet om min egen bevegelse. Den har handlet om hvordan jeg gikk fra å være kristen og kommunist til å slutte å tro på noen form for frelse. Den har handlet om å prøve å være et menneske, selv i perioder hvor man først og fremst har vært psykiatrisk pasient, og den har handlet om å bli en person som lever av å skrive og å snakke.

Det rare er at jeg tror ikke jeg kunne gjort noen av tingene over uten bloggen. Jeg har brukt bloggen til å finne frem til språket jeg har idag, jeg har brukt bloggen til å plukke fra hverandre meninger jeg pleide å ha og ikke minst: Jeg har brukt bloggen til å få de jobbene jeg har idag.

Bloggen har gitt meg nye venner, verdifulle kranglepartnere, og hjulpet meg å holde hodet over vannet i perioder der jeg ellers bare ville vært “enda en pasient” på en stor og uoversiktlig institusjon. Bloggen har latt meg snakke med deg, med dere, alle dere som leser og kommenterer og bidrar her.

Og likevel kjennes det ut som om det er slutt mellom bloggen og meg.
Eller: Nettopp derfor kjennes det ut som om det er slutt mellom bloggen og meg.

Jeg har lyst til å skrive andre ting, i en annen ramme, uten å hete Virrvarr, uten å ha såpebobler og kanin og fire år med tekst i ryggen. Jeg har rett og slett lyst til å flytte, få en ny ramme å skrive i.

Med andre ord: Jeg avslutter denne bloggen og begynner en ny. Du kommer til å få beskjed om hvor.

Jeg kommer ikke til å slette Virrvarr.net. Jeg kommer til å betale for domenet og la tekstene ligge her så du fortsatt kan lese dem, men det er mulig at jeg stenger kommentarfeltet om en stund, så det ikke blir alt for mye spam her jeg må slette.

Egentlig er dette ganske fint. Blogger er lidenskapsbaserte, og det er umulig å skrive når det ikke klaffer lengre. Og siden jeg ikke klarer å slutte å bidra til Internett, må jeg finne en ramme jeg kan gjøre det innenfor i tiden fremover.

Takk for at du leste, og velkommen videre!

Monday 20. December 2010

Uflaks

Du hadde en serie blogginnlegg klar til publisering, men da det plutselig begynte å sprute gnister og stinke svidd plast, forstod du at den siste strømlednigen til laptopen var svært, svært død. Og siden du har levd med en laptop med batterilevetid på 20 minutter det siste året, måtte du bare redde ut livet ditt på en minnepinne og se at arbeidsredskap nr. 1 gikk i dvale. Uflaks.

Du kunne kjøpt en ny lader, eller enda bedre, en ny laptop, men du skulle fly få timer senere og dro uten datamaskin på ferie. Du vet, ferien du hadde innvilget deg fordi du hadde brukt høsten til heseblesende jobbing og bodd i en koffert. Du skulle på harrytur til Sharm El Sheikh med lillesøster og hadde ingen andre planer enn å bli varm.

Du burde skjønt det da du ble solbrent den første dagen, gjennom solfaktor 50 og etter å ha tilbragt dagen i langermet kjole. Du burde skjønt at jenter som alltid kjøper fundation i nr. 01 på fargekartet, som strengt tatt er nærmere blå enn bleke når de kler av seg ikke kan ligge like lenge på stranden som nøttebrune lillesøster.

Du burde tatt hintet da salen på kamelen skinnflådde rumpa di.

Men du tror alltid at du bare kan smile pent og vente på at tilstanden blir bedre. Vondt i magen? Det går snart over. Feber? Ta en paracet. Helt til du ligger under dyna i 30 varmegrader og vibrerer av kulde, og Professor X overtaler deg på sms til å ringe hotellet og be om en lege.

De henter deg i bil, en merkelig flyplassbil de bruker til kjøre folk rundt på hotellområdet med. Gutten som heter deg kan ikke et ord engelsk og smiler hele veien mens han råkjører på smal, brolagt nedoverbakke.

Du? Du er redd. Frykten tar form av en uggen blanding av den gangen sykepleiren skulle sette en veneflon på deg og måtte stikke så mange ganger at armene dine var lillaflekkete etterpå og synet av toalettene i Cairo. Sykehus = nåler. Egypt = skitt. Nåler + skitt = panikk. Hadde det ikke vært for at feberen gjør deg slapp og ruset, ville du strittet imot.

Du ender opp i noe som ser ut som en blanding av et sykehus og en brakke. Klinikken er skittenhvit, og du plasseres bak et forheng i en skranglete seng med et enslig bekken og dryppstativ ved siden av deg. Det ser rotete ut, gammeldags ut, det ser ut som om du har reist tilbake til en sanatoriescene i en gammel film.

Legen er en blanding av selgerne på markedsplassene i Cairo og en karakter fra en suspekt legeroman bestemoren din kunne lest mens hun tok på seg selv.

Han lytter med et stetoskop som ser antikt ut. Han måler temperaturen din med et kvikksølvstermometer. Det viser seg at feberen er i ferd med å runde 40, paracet til tross. Legen sier masse på latin. “Stomac infection! Stomac infection!” gjentar han.

Du burde skjønt det. Du burde skjønt at du ikke kunne dra på ferie uten å ende opp med antibiotika intravenøst og Super Mario med medisinutdannelse som forteller deg at du er “beautiful, beautiful” mens han banker deg på vommen.

Du burde husket at når man har nåleskrekk og vanskelige årer, øker sjansene for at du må ha satt inn en veneflon eksponensielt. Og på toppen av det hele forteller legen deg at det kamelsåret du har fått på rumpa – det er betent. Og du burde ha forstått at du ikke kan få så mye antibiotika på så kort tid uten å få en allergisk reaksjon.

Og når du gudsjelov ble frisk nok til å komme hjem til jul, skulle det bare mangle at det var med streng beskjed om å ikke spise noe fetere eller mer tungt fordøyelig enn kokt ris og banan.

Du er ikke sjokkert når det viser seg at av ymse grunner, har du ikke gyldig reiseforsikring likevel. Du betaler fullpris for all moroa, og takker Nissen for at du valgte å dra på ferie til et _fattig_ land. Du bare synker sammen i flysetet og sovner.

Du sovner, og velger å ignorere det faktum at du hadde planlagt å kjøpe julegaver i morgen, og at legevakten i Oslo sier at du må forbrede deg på å være slått ut i minst to uker fremover.

Du sovner, og planlegger å våkne når uflaksen er over.

(Moralen er: Legg ikke ut på langtur uten reiseforsikring og ring legen tidligere. Og kjøp julegavene dine i oktober. Eller noe i den stilen.)

37 kommentarer

Kategorier: Klagemur

Wednesday 8. December 2010

Om å bli gjenkjent

Det kjipe med å ha vært på TV og i avisen litt for mange ganger er at du kan risikere å bli gjenkjent.

Noen ganger kan det være hyggelig, som f.eks når noen kommer bort til deg på kafé og sier «Jeg leser bloggen din og liker den kjempegodt.»

Men det kan også være kjempeflaut. Her er en liste over de verste tilfellene av å bli gjenkjent jeg har opplevd til nå.

Vent litt, er ikke du?….

  • På legevakten. Ingenting er mer stas enn «Åh, er det du som er hun Virrvarr?» mens legen gjør seg klar til å dytte inn en finger både her og der.
  • På psykiatrisk. Man skulle tro at det alltid var fint når noen begynte å fortelle deg hvordan tekstene dine om å være sprø hadde hjulpet dem personlig. Men jeg liker å late som om psykiatriske sykepleiere er litt mindre sprø enn pasientene…
  • På gata. Det er hyggelig at Jenter som kommer gjorde spektakulære ting med sexlivet ditt, men du er en gammel mann og vi er faktisk helt alene på et mørkt sted, thnxbye.
  • Når du prøver å hilse på noen. «Hei, jeg tror ikke vi har hilst?» «Nei, men jeg vet hvem du er.» «Åh. Åh. Ok. Daså.» *Insert pinlig stillhet*
  • Billettkontroll. «Jeg så deg på Trekant! Du kan ikke snike selv om du har vært på TV, skjønner du!» Jeg visste ikke at det kunne bli verre å være på bussen uten billett, men det kunne det visst. The agony.

Wednesday 8. December 2010

Så mye for bloggferie

Jeg hadde tenkt å ha nettfri til nyttår. Ingen twitring, ingen blogging, ikke tulle rundt i noen kommentarfelt, ikke google meg selv. Ok, jeg hadde tenkt å stikke nesen innom Facebook og trykke «liker» på de teiteste statusoppdateringene til vennene mine, men bortsett fra det hadde jeg bare tenkt å lese epost på mobilen og ikke svare med mindre det var strengt nødvendig.

Da er det deilig å merke at bloggen begynner å knappe ti dager etter at jeg bestemte meg for at jeg var overmett på Internett. Det er deilig å merke at fire år etter at Virrvarr.net var et faktum har jeg fortsatt lyst til å skrive mer. Lyst nok til at jeg begynner å knote med trådløst nettverk på hotellrom og forsøker å skrive innlegg fra mobilen. Lyst nok til at jeg begynner å skrive idéer til blogginnlegg på papir.

Så: Ferien er avbrutt, i hvertfall for bloggens del.

Bildet er stjålet fra Hyperbole and a half’s This is Why I’ll Never be an Adult

Tuesday 30. November 2010

Noen ord om tiden fremover

Jeg er egentlig motstander av å skrive blogginnlegg om at jeg ikke har skrevet nok blogginnlegg. Men det har vært noen veldig hektiske uker og jeg har store planer om å sove meg tilbake i hverdagen igjen, og noe av den sovingen skal gjøres i varmere strøk. Så det er mulig det blir litt sporadisk skriving her i desember, før jeg er tilbake for fullt i januar. (Med forbehold: Det kan være jeg blir vanvittig inspirert om to dager og begynner å produsere tre innlegg i slengen. Man vet aldri.)

Men akkurat nå. Akkurat nå. Så har jeg tenkt å sove, og sove åfflain.

Tuesday 23. November 2010

PR-byrå-plakaten

Dagsavisen har begynt med sin egen variant av Verdidebatt, Nye meninger, og kjører en blogginnleggsserie om den evinnelige Bloggplakaten. Heidi Helene Sveen har startet den, og jeg har blitt bedt om å følge opp. Jeg legger ut innlegget mitt her, sammen med en liten advarsel om å “blogge” for Dagsavisen: De ber strengt tatt om gratis kommentarartikler, og de burde betalt for dem. Dessuten: hvis du ikke passer på når du registrerer deg, blir du plutselig prøveabonnent på avisen deres, også. Uansett, her er det opprinnelige innlegget:

Reklamemann og blogg-gründer Thomas Moen har laget «Bloggplakaten», et forsøk på en Vær varsom-plakat for bloggsfæren. Men burde ikke PR-byråene være mer varsomme selv?

Det er ikke lett å være blogger: Det er nok av sure synsefolk som vil fortelle deg hvordan du bør blogge. Det er nok av PR-folk som vil at du skal skrive om produktene deres. Og så har du dem som både vil fortelle deg hvordan du skal blogge og som vil selge deg reklameavtaler på én gang. Thomas Moen er en av dem.

De siste dagene har han vært ute i avisene med Bloggplakaten – et forsøk på å lage en Vær varsom-plakat for bloggsfæren. Problemet? Moen er ikke «bare blogger», han selger også annonser og produktplassering hos de samme bloggerne han vil skal stille seg bak plakaten. Heidi Helene Sveen har skrevet om hvorfor hun er kritisk til plakaten her.

På mange måter er det bra at PR-folke engasjerer seg i bloggetikk. Det er tross alt dem som formulerer tilbudene tenåringsbloggerne får i fanget. For en blogger som føler seg liten og ubetydelig, er det et kjempekick å bli bedt om å bruke bloggmakten sin til noe – selv om det bare er å si noe pent om den nyeste shampooen til L’oreal.

Jeg har vært så (u)heldig å motta en rekke tilbud om markedsføringsavtaler fra PR-byråene, og har ofte undret meg over hvor klønete de har vært. I «Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset» deler jeg mine fire favoritthenvendelser, og en av dem er faktisk fra Thomas «Bloggplakaten» Moen.

Siden Moen er opptatt av at bloggere skal bli mer etisk bevisste, tenkte jeg å vise hvordan det ser ut når Moen selv tar kontakt med bloggere som PR-rådgiver. Denne henvendelsen fikk jeg i 2009, da Moen jobbet med å profilere Røde Kors i sosiale medier.

Hei Ida,

jeg driver å hjelper Røde Kors fortiden med å bli mer synlig i sosiale

medier, og i den forbindelse har de lyst til å knytte til seg et par

utvalgte bloggere til å være ambasadører for dem.

Tanken bak en bloggambassadør fra Røde Kors er:

- De får gratis medlemsskap i Røde Kors

- De blir invitert som VIP til enkelte Arr. som Vann for Livet på Blå

i Oslo i Januar. Bra konsept – masse artister

- DE mottar free bee produkter som førstehjelps poser, Buffer osv

- De må lage en artikkel om sitt engasjement med link til Røde Kors

- De som sier ja vil bli fulgt opp av oss senere

Kunnde du tenke deg å være med?

Med vennlig hilsen

Thomas » http://thomasmoen.com/thomas/

Hendvendelsen overrasket meg av flere grunner. For det første synes jeg det var rart at Moen ville «kjøpe» et engasjert innlegg om Røde Kors på bloggen min med VIP-billetter og gratis førstehjelpspose. Jeg antar at mailen ville sett identisk ut om han representerte et firma som solgte sminke eller sko. Det viser en manglende forståelse for hva slags organisasjon han representerer.

Hadde jeg fått en henvendelse fra Røde Kors der de ba meg skrive et innlegg hvor jeg anbefalte folk å registrere seg som blodgivere, ville jeg gjort det på dagen. Jeg ville vært mer enn villig til å bruke spalteplassen min på å støtte dem med litt engasjement. Å skrive et generisk innlegg om organisasjonen i bytte mot stæsj var imidlertid utelukket.

Litt googling viser at Røde Kors ikke har skrevet noe om bloggambassadørene sine hverken på hjemmesiden sin eller på bloggen til Røde Kors-generalsekretær Børge Brende. Om noen andre enn meg takket ja til tilbudet, har ingen av de involverte snakket offentlig om avtalen. Moen ble hyret inn for å gjøre Røde Kors mer synlig i de nye mediene, og måten han gjorde det på var å kjøpe entusiastiske innlegg med gaver. Og han ba ikke bloggambassadørene om å merke innleggene som reklame.

Jeg er dermed litt usikker på hva som er uetisk og uforsvarlig fremgangsmåte i følge Moen. Er det å betale bloggerne med penger istedenfor shampo eller gratis medlemsskap i Røde Kors?

Jeg tror ikke på regulering av bloggsfæren, og jeg tror hvertfall ikke på reklamefolkets forsøk på å lage en Vær Varsom-plakat for dem de selv burde vært varsomme ovenfor. Jeg håper at Thomas Moen med venner heller gjør et forsøk på å regulere seg selv. Og jeg håper at alle fra Røde Kors til l’Oreal ser at de ikke er tjent med å la PR-byråene skade merkevaren deres ved å la dem «promotere» dem i bloggsfæren.

Tuesday 16. November 2010

Om rullestoler og superhelter

Jeg hadde trodd at det første jeg skrev om den nye kjæresten min her på bloggen skulle være ♥ ♥ ♥. Desverre er det nødt til å bli et surt innlegg istedet.

Kjære alle voksne, velmenende mennesker: Slutt å være så creepy. Ja, kjæresten min sitter i rullestol. Nei, det er ikke «synd på meg». Jeg er forelsket, og det er mulig du ikke har øyne i hodet, men han er veldig, veldig hått.

Jeg har kysset jenter på åpen gate og vært klar over at jeg oppførte meg på en måte som ville provosere folk. Jeg var klar over at det var homofobe folk der ute da vi blandet lipgloss. Jeg var ikke klar over at det fantes folk som ville sende meg stygge blikk og skjære grimaser til meg da jeg kysset kjæresten min på gaten for første gang.

Jeg var ikke klar over at det var «ekkelt» å kysse «noen handicappet», siden jeg var opptatt med å kysse den kjekkeste jeg kjenner. Stolen legger jeg bare merke til når vi kommer til en teit trapp. (Føkk trapp.)

Men det er visst noe grunnleggende suspekt med å kysse noen med rullestol. Jeg har fått en rekke merkelige reaksjoner i tiden vi har datet, og jeg har laget meg en personlig hatliste over de verste reaksjonene. Er reaksjonen din på listen? Vel, så gå og skam deg.

De kjipeste reaksjonene, prioritert rekkefølge:

  1. «Så modig du er!» Modig? Modig?! Nei, dette er ikke fallskjermhopping. Jeg er ruset på det samme serotoninet som deg når du er forelsket. Jeg gjør ikke dette for å vise at jeg er barsk. Og helt ærlig: Alle som leser denne bloggen vet at min kroniske lidelse er betraktelig mer skummel for en potensiell partner enn det å ikke kunne gå så langt.
  2. «Veldig politisk korrekt av deg, da!» Ja, for dét er jo grunnlaget jeg velger kjæreste ut fra. Jeg bare «Hmm, lurer på hva som vil se best ut på neste RV-møte?» Not. Det ekleste med dette utsagnet er at det legger opp til at jeg har sex med noen for å være grei. «Ida tar sin del av ansvaret», lizzm. Og vet du? Jeg prostituerer meg før jeg har sex med noen for å være grei.
  3. «Hvordan har dere sex? Funker tissen hans? Hvilken stilling gjør dere det i? Føler han noe i bena? Kan han gå på do selv?» Og dette spør du om før du har spurt meg hva han jobber med. Vips – så mistet du intimgrensen din og fant ut at tekniske detaljer i sexlivet mitt er det mest spennende temaet. Vi har jo bare møtt hverandre én gang før, så å be med mime stillingene vi har oss i på gulvet på Litteraturhuset er den mest naturlige ting av verden. Men hvis du må vite det, har vi sex med klovnenese og kveite og tissen hans funker bedre enn tissen til kjæresten din. Bitch.
  4. «Men hva med fremtiden? Vil du ikke ha barn, Ida? Hva med alderdommen?» Takk, det skal jeg også spørre deg om neste gang du har datet noen i to uker. Men det gleder meg å finne ut hvem det er i omgangskretsen min som er av dem som mener at rullestolbrukere ikke bør ha barn og er dømt til å dø alene. Flotte holdninger, folkens. Stolt, nå.
  5. «Du vet at mange handicappede ikke får seg kjæreste? Jeg håper han er takknemlig?» … Du vet at mange rasshøl ikke får seg kjæreste? Ikke? Nå skal du høre her…
  6. «Du fikk jo dame til slutt, da!» Fordi alle vet at dame = en mann som er litt mindre flink til å gå. Den som går best er mest mann. Og her går de creepy reaksjonene over i det sexistiske på en måte som nesten får hodet mitt til å eksplodere.

Avsluttningsvis:

Ikke alle har hatt creepy reaksjoner. «Har du tenkt på at det er litt som Professor X i X-Men?» er min favoritt. Det gleder min indre nerd.
Professor X

Så jeg tenkte det kan være kallenavnet hans her på bloggen. Og hvis forholdet mot formodning skulle ta slutt fort, så vet du bare at jeg har vært sammen med en hått tegneseriehelt. En som tilfeldigvis sitter i rullestol.

Oppdatert: Syltegeek har skrevet en innsiktsfull kommentar til kommentarfeltet som utviklet seg, og jeg har lyst til å hente den inn hit. Den handler om at holdningene over ikke kommer fra ekstreme kjipinger, men fra vanlige, fine voksne mennesker. Jeg anbefaler også Syltegeeks andre innlegg om rullestol-ting mens jeg er i gang.

Tuesday 16. November 2010

Hvordan ta over verden uten å blogge

Kjære lesere. Jeg har nå funnet ut hva som skal til for at jeg ikke rekker å oppdatere bloggen: For mye medieoppmerksomhet.

Siden boken kom ut på tirsdag 9. november har jeg hatt tre intervjuavtaler om dagen, og vekslet mellom avisoppslag, tid foran TV-kamera og direktesendt radio. Resten av tiden har jeg prøvd å bruke på å sove, og jeg har knapt fått svart noen på Twitter en gang.

Jeg har skjønt at grunnen til at det var fysisk mulig å anmelde journalistene som intervjuet oss under lanseringen av Jenter som kommer, var at det var få nok intervjuer. I skrivende stund har jeg hverken oversikt over presseoppslag eller anmeldelser, og jeg er stygt redd for at jeg ikke får det heller.

Det var meningen at boken skulle ha en nettside med full lenkesamling og videre lesning, men lanseringen av den har druknet helt i oppmerksomheten fra de tradisjonelle mediene. Jeg beklager å si at lanseringen av boken om de nye mediene har vært sørgerlig forankret i de gamle mediene, men sånn går det når telefonen ikke står stille. Ringende journalister er mer oppmerksomhetskrevende enn twitrende nettvenner.

Uansett: Her er bokfilmen Lillesøster og jeg laget. Den har klart å spre seg selv uten bloggens hjelp, men jeg tenkte det var best å legge den her hvor alle kan se den.

Så til spørsmålet alle har stilt: Nei, den er ikke på ebok. Det er ikke mulig å kombinere ebokutgivelse med utgivelse på tradisjonelt forlag slik moms-krangelen står idag. Jeg synes det er kjempeteit, men jeg er nok mer opptatt av å få bøkene ut i digitalt format enn jeg er av bransjepolitikk.

Og om du som leser har lyst til å gjøre meg en tjeneste, så lenk til blogginnlegg, avisoppslag, surmaget kritikk og kronikker om boka i kommentarfeltet her så jeg kan lage et samleinnlegg med omtale. Jeg har mistet oversikten. Det er offisielt.